Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, Afrika-edition (Yamah og Mole, del 1)

11/04/2009

Siden jeg til vanlig lever storbylivet i Kumasi (har jeg forresten nevnt at Kofi Annan er herfra?), følte jeg at jeg var nødt til å ta en tur ut på landsbygda for å se et litt annerledes Afrika. Jeg avtalte derfor å reise til min tyske kamerat Jonas fra introduksjonuka, som jobber på et barnehjem i en liten landsby som heter Yamah. Yamah ligger nord i Ghana, ikke veldig langt fra grensen mot Burkina Faso. De har ikke strøm (unntatt noen timer av og til når de bruker aggregat), ikke innlagt vann, og bor i hus av leire med blikk/stråtak.

bilde

Jeg tok først STC-buss fra Kumasi til Tamale, som tar ca 7-8 timer. STC er et selskap som er mye brukt av frivillige, hovedsaklig på grunn av god standard på bussene, og visstnok dugelig opplæring av sjåførene. I tillegg er de kjent for to andre ting; de knasbra nigerianske filmene de viser ombord, og drøøøy air-condition. Faktisk er AC-en så hissig at jeg før vi forlot Kumasi begynte med å knyte én aprikos til drøvelen. Når jeg var kommet frem i Tamale hadde jeg tørka ferdig en hel kurv med aprikos, to dadler og en halv banan, i kjeften. I tillegg var jeg så heldig å bli sittende ved siden av en dame som sannsynligvis ikke rakk å dusje før hun kom til bussen (eller de siste tre-fire dagene), noe hun tydeligvis prøvde å dekke over med å maaaate på med parfyme. I bussen. Mens jeg satt ved siden av. Hett tips fra Mister Pablo; skal du kline på parfyme når du stinker svette, prøv å ikke velge den som lukter dassrens. Nam!

Når jeg kom frem til Tamale var det i midlertid for sent for å reise videre til Walewale (som er den nærmeste byen ved Yamah), så jeg måtte ta en overnatting i Tamale før jeg kunne reise videre. Først dro jeg til et gjestehus som heter Al Hassan, som tilbød meg dette:

bilde

Definitivt personlig rekord i shitty hotellrom, og det viste seg å være så varmt og klamt og jævlig (jo lengre nord du kommer i Ghana, jo varmere blir det) at jeg dreit i det og dro til et bedre gjestehus ved hjelp av en bergenser jeg møtte på en liten sammenkomst i Kumasi noen uker før. Vi satte oss i en bar like ved, hvor det samlet seg flere nordmenn, og et par jenter fra Tyskland og Nederland. Morgenen etter skulle jeg bli møtt av Jonas og vertsfaren hans i Tamale for å reise videre, men det viste seg at det var umulig å komme seg fra Walewale den dagen, så jeg satt i seks timer og ventet. Spiste også noe i en restaurant den dagen, «Guinea Fowl«, som jeg trodde (håpte!) var påfugl, men som viste seg å være en eller annen slags kjedelig fugl som ligner på en feit due. Kjipt!

Men, etterhvert kom jeg meg ombord i en tro-tro (jeg trengte jo egentlig ikke deres hjelp for å komme meg til Walewale). De slang sekken min på taket (og faktisk en liten gutt), og vi dro avgårde. Tipper vi var 20-25 stk i den lille Mazda kassebilen den turen, og jeg satt innerst i hjørnet med ettermiddagsssola i trynet. Nå tenker du sikkert at jeg satt og var dritforbanna hele turen (fra Kumasi), men jeg var faktisk i relativt bra lune. Trikset er å tenke «ville jeg heller vært her nå, eller på Melodi Grand Prix-aften med Jan Thomas?». Hvis svaret noen gang blir det siste, så må man være i absolutt hællvete. Hvis ikke, så veit du at det alltids kunne vært verre.

Når jeg kom meg til Walewale (etter blant annet å ha passert landsbyen «Diare») fikk jeg møtt Jonas og vertsfaren, og vi la ut på den siste delen av turen, som var en times tid bakpå motorsykkel langt ut i ingenting. Etterhvert kom vi frem til huset deres, som er et hesteskoformet hus av leire, med bål/matlagingsplass i midten. Her et bilde i dagslys, sett fra utenfor rommet vårt:

bilde

I og med at det er dritvarmt i nord og de ikke har strøm, blir det også dritvarmt å sove inne – selv om natten. Jeg sov derfor ute (som ikke er uvanlig også blant de lokale):

bilde

Der hadde jeg en god natts søvn, før jeg plutselig våknet tidlig om morgenen av at jeg kjente noe forsøkte å tygge på tåa mi. Jeg satte meg opp og gnikka av meg morgentrynet, og der sto det faen meg en geit! Lurer på hva de spiser til vanlig, hvis foten min, gjennom myggnetting og lakenposen, så ut som potensiell mat.

Vi sto opp, spiste frokost, og så gikk vi til prosjektet til Jonas hvor jeg skulle hjelpe til de neste dagene; et barnehjem med ca 20 barn, samt en barnehage/førskoleordning om morgenen for barna i landsbyen. Noen av barna om morgenen:

bilde

Barnehjemmet, som ligger et lite stykke utenfor selve landsbyen:

bilde

Jonas:

bilde

Barnehjemmet er eid av vertsfaren til Jonas, Amos, som er en viktig (og forsåvidt hyggelig) mann i landsbyen. Alt er privatfinansiert og avhenger av donasjoner, og hjemmet blir i all hovedsak drevet av frivillige fra SYTO. Dersom det ikke er frivillige der, må barna klare seg på egenhånd.

Her henter et par jenter vann i brønnen (ikke akkurat noe HMS her i bygda):

bilde

Jonas (og nå en annen frivillig som kom et par dager før jeg ankom), tilbringer stort sett hele dagen med barna, fra klokka 8-9 om morgenen, bortsett fra en pause rundt lunsjtider når barna får mat, for så å være tilbake til rundt klokka 7 om kvelden. På morgenen er det barnehage/førskole, hvor en lærer kommer inn og lærer grunnleggende ABC, matte etc. Senere på dagen kommer de eldste barna ved hjemmet, som går til skolen i nærheten, tilbake. Da går hovedsaklig mesteparten av dagen til fritidsaktiviteter, som f.eks. fotball:
bilde

Barna får som regel også noe lekser de bør gjøre:

bilde

Utdeling av lunsj:

bilde

Mange av barna har «tribal scars», som er en tradisjon som (heldigvis) er i ferd med å forsvinne i Ghana. Når de er spedbarn brenner noen foreldre inn merker i ansiktet med en varm kniv, som skal vise stammetilhørighet. Enkelte er bare små, enkle kutt, men noen stammer i nord har f.eks. tre store kutt på hver side av ansiktet. Her er et eksempel på et mindre merke. Det samme er på begge sider av ansiktet:

bilde

Den ene dagen begynte det å regne, og da løp alle barna ut (og merkelig nok blir visst alle som regel forkjølet dagen etter):

bilde

Omgivelsene rundt Yamah:

bilde

Alle som har jobbet frivillig i et barnehjem har hatt en favoritt. Her er min, Aria:

bilde

Det går masse sauer, kuer og geiter rundtom, og – noe som fanget min umiddelbare oppmerksomhet; ESLER! Jessss! Etter litt godprat med noen lokale fikk jeg ri (men ikke uten hjelp… 😦 ):

bilde

Som om ikke det var nok, dro vi samme dag ut på kanopadling i en liten elv som renner ut i White Volta.

Her pisser Jonas når vi er på tur:

bilde

Jeg måtte vise de lokale hvordan man padler:

bilde

Sjekk ut han her forresten!

bilde

Jeg ble i Yamah fem-seks dager, og hadde det knall. Men det var likevel ålreit å hive seg i den overfylte lastebilen full av folk (du vet, sånn man kan se på TV), som tok oss tilbake til Walewale og Tamale. Vi skulle møte noen andre, for så å reise videre til Mole.

Følg med i neste actionfylte innlegg, da vi reiser til Mole National Park, hvor noen (Jonas?) har SEX med en løve OG en elefant – SAMTIDIG..!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: