Jepp!

Når man har vært et sted en stund så blir selv livet i Afrika ganske hverdagslig, og ukedagene forløper seg litt som en arbeidsdag i Norge.

Jeg våkner stort sett tidlig om morgenen, som regel i 6 eller 7-tiden (blir man A-menneske av å være nærmere ekvator?), hvis ikke en av de 120 000 moskéene i nabolaget har vekket meg når de fyrer i gang rundt 4-5.

Her sover jeg:

Så stikker jeg ned og kjøper meg brød fra en fast dame som holder til like nedi gata (jeg er som regel først oppe), for så å lage meg litt frokost. I Ghana er det nesten utelukkende hvitt brød overalt, som jeg kanskje kliner på litt smør eller syltetøy om jeg har.

(Shit, nå løp det akkurat en mus eller en jævlig stor kakerlakk forbi!)

Hvis jeg har noen klær å vaske gjør jeg det gjerne unna om morgenen (for hånd!), og tar en dusj. Vi har innlagt vann til badet, men det er ytterst sjelden det faktisk kommer vann til beholderen, så det blir som regel bøttedusj (fylle vann i en bøtte, for så å helle det over seg med en kopp el.).

Så åpner jeg datalabben og legger meg ned litt igjen, mens jeg venter på at elevene skal komme for sent (som noen alltid gjør til hver økt).

I løpet av en dag har vi lagt opp til at jeg skal ha fire økter, men for
øyeblikket er det tre. Der mater jeg på med mine über skills, helt til noe
av og til kødder seg og må fikses:

Som regel holder ting seg greit sammen, selv om det i det siste har vært problemer med ustabil strøm (spenninga hopper av og til opp og ned).

I tillegg holder vi også månedlige møter i leiligheten for de HIV-positive
tilknyttet SYDD, hvor vi diskuterer helse, mat, drift av organisasjonen og andre relevante ting:

Etter møtene deler vi ut hvetekorn og olje, som kommer fra USAID:

Når arbeidsdagen er over, hender det jeg tusler til sentrum av Kumasi (som heter Adum), eller gjør noe annet sammen med vertsbroren min Issah, som i tillegg til å være kamerat dobler som kam-, klype- og pennholder:

Trenger jeg å kjøpe noe går vi til et av markedene i byen, hvis det ikke er noe vi kan finne i en bod langs veien. Det finnes få skikkelige butikker, og det meste som selges er å få tak i på marked, i boder, biler eller containere langs veien.

Når kvelden kommer er det tid for middag, og da er det ikke akkurat
fiskegrateng eller karbonader på menyen, men som regel heller snodig (sett med en nordmanns øyne) mat. Ofte består tradisjonelle ghanesiske måltid av en slags tjukk masse av mel, ris eller noe annet, sammen med en suppe. Her er for eksempel en av dem, som lyder navnet “face the wall”:

Navnet kommer av at den som regel er veldig mørk (selv om akkurat denne er ganske lys), og at den er omtrent som å tygge på fugemasse. Ganske tungt om man spiser mye, men smaker greit!

Alt som kan spises for hånd spises gjerne for hånd, som med en populær rett som heter Banku (her med bønner og fisk):

Og jepp, det er sånn fisk ser ut her (akkurat denne ser faktisk ganske frisk ut). Fisk oppbevares gjerne også åpent ute i sola når den er til salgs, og mange lokale spiser det som snacks…

Her er en av favorittene mine, plantain (en slags søt grønnsak?) med bønner etc:

Selv om det kanskje ser litt ukonvensjonelt ut for en européer, så har jeg ikke mye å utsette på maten her i heimen. Den krever litt tilvenning, men man lærer seg å like en hel del etterhvert!

Når så middagen er over begynner det å bli dugelig kveldstid, og da trekker jeg meg tilbake til rommet mitt, hvor jeg hører på VAMP og griner.

Neida! (Joda…)

Hvis jeg ikke gjør det, slenger jeg kanskje en nigeriansk blockbuster i DVD-spilleren (jepp, vi har DVD-spiller!):

Eller lærer litt grunnleggende komputer med Messiah:

Ellers får jeg kanskje et lite besøk, lærer meg banneord på lokale språk,
leser koranen (gjorde hvertfall det én kveld!), går til internettkaféen, går ut en tur med Issah, fantaserer om å komme hjem til Sciroccoen, eller sitter på taket med Jokke.

I løpet av en dag drikker man en del vann, og siden jeg ikke kan drikke det lokale vannet uten at det er kokt eller renset, må vi kjøpe vann. Siden det naturligvis ville vært dyrt å kjøpe veldig mange flasker med vann, har ghaneserne vann på poser, som forøvrig er dritbillig:

Når vi ikke får vann i springen til badet, må vi hente vann nede i førsteetasjen av bygningen vi bor i, i 20-liters dunker. For så å bære det opp seks etasjer, uten heis. Heldigvis har jeg bare vært nødt til å gjøre det én gang, og som regel fyller vi opp dunkene først når vi av og til får vannet opp til leiligheten.

I skrivende stund er det ikke vann hverken til leiligheten eller til hovedspringen, og hele nabolaget går uten vann. Det ligger derfor ann til at vi må begynne å hente vann i en brønn like ved, om det ikke kommer tilbake snart:

-

Her er forresten et bilde av litt av nabolaget, by night:

Fra utenfor datalabben (ja, vi har blått pornolys i stua):

-

Og nå er det under to uker igjen til avreise tilbake til Noreg, og det nærmer seg nok derfor også slutten på bloggen. Akk.

Jeg satser på et innlegg til før avreise, hvis jeg har noe dugelig på hjertet. Stay tuned!

Dr P.

Ved vannkanten ligger Cape Coast Castle, som er et fort brukt av europeerne under slavetiden. Fortet var en av hovedportalene for slaveeksport fra Afrika, og ble blant annet holdt av Portugal, Sverige, Danmark og Nederland, for så å bli overtatt av britene, som måtte avslutte slavedriften i 1807.

Til enhver tid ble det holdt omtrent 1500 slaver i fortet, som skulle eksporteres. Mange av dem døde i fangehull som dette:

I slike hull ble 500 mannlige slaver holdt, oppå ca en halv meter med eget avfall (les; dritt).

Slaver som var syke eller uføre ble som regel sendt til et lite separat rom uten luftehull, for å dø. På gulvet satt mange av slavene i mørket og risset inn inskripsjoner i gulvet, med lenkene de hadde på seg:

Men området rundt fortet er forsåvidt fint, og har blant annet strender som er mye brukt av fiskere:

Like ved Cape Coast ligger Kakum National Park. Der var det igrunn ingen dyr å se, men de er kjent for en serie hengebroer som de har hengt mellom trærne i rundt 45-50 meters høyde. Der tok vi en guidet tur sammen med en gjeng amerikanere:

For å komme opp til hengebroene var det først en bakke for å komme opp i høyde; en etappe hvor de fleste amerikanerne datt av, en etter en, for å stå igjen andpustne og svette. Når vi endelig var kommet opp matet de innpå cola for å klare resten av turen. Et herlig møte med stereotype amerikanere? Jess!

Følget mitt, Franzi og kanadieren Louis:

Louis hadde med seg et backgammon-brett og noen flasker gin han hadde kjøpt på vei til Cape Coast, til den nette sum av 21,- kroner flaska. Derfor ble det innføring i backgammon (et spill som forøvrig er dritkjedelig), og selvsagt billig-gin, til vi fant ut at vi skulle ut og sjekke utelivet i den lille kystbyen.

Nå, – det som har vist seg på utestedene her i landet, er at det ikke alltid bare er forsiktig hoftejukking og gnukking når ein mann og ei kvinne møtast på dansegolvet, noe forsåvidt både jeg og kanadieren erfarte også i Cape Coast. Jeg har laget et illustrasjonsbilde i Paint, som jeg tror gjengir kvelden ganske bra (valgte å ikke ta med alle de lokale gutta som sto rundt og glodde noe jææævlig):

Hun var dobbelt så svær og lukta både HIV og klamydia, men hva annet kunne vel en liten hvit kis gjøre enn å holde seg fast og mate på? Hæ, hæ?!

(Du hadde gjort det samme!)

Jaja,- heldigvis fikk jeg iallefall veid opp for syndskapen, da jeg på vei hjem møtte en jente som også skulle til Kumasi. Hun holdt meg med selskap hele dagen (det tok en halv dag å vente på bussen), og var igrunn veldig hyggelig. Og også, viste det seg etterhvert; veldig, veldig kristen. Og hun ville at jeg skulle lese denne boken:

“A Young Woman After God’s Own Heart”, en tenåringsjentes guide til et liv som god kristen husmor! Naturligvis den ideelle bok for en ateist med penis, så jeg leste meg opp på nødvendigheten ved å disiplinere barn og om gode kristne verdier, før hun insisterte på at vi måtte be før bussen gikk. (Noe som vanligvis blir gjort av en eller annen fyr i midtgangen.) Jeg ble så utnevnt (av de to andre) til å holde takkebønn om vi kom trygt frem, men det glemte vi dessverre. Sukk.

-

Uka etter hadde jeg Jonas (han som bodde i Yamah) på besøk en ukes tid, og siden vi følte vi ikke fikk sett det mangfoldige afrikanske dyrelivet i Mole, tok vi en tur til Kumasi Zoo. Og er det et sted du vil gå for å se konserverte dyr, så må det være her:

De første dyrene vi så var sjimpanser! Her kan du se en glad ape som koser seg med det aper liker best; – bildekk og litt søppel:

Faktisk var han så glad at han først tigget når vi kom bort, for så å kaste bananskall etter meg når jeg ikke hadde noe.

Her er en hyene som ligger og koser seg på betonggulvet sitt:

En løvehunn speider etter sitt neste bytte!

Et par krokodiller slikker sol:

Tenkt sitat; Kumasi Zoo, 2009:
“Øyh, Kwame, skal vi gidde å ta ut skilpaddene før vi maler eller?”
“Nei, hva faen, det blir jo sikkert en halvtime merarbeid!”:

Pytonslanger hadde de også. Deres naturlige habitat i følge beskrivelsen: åpen skog og sletter med gress. Kumasi Zoo-habitat: et 1,5×0,5m bur med grus og en stubbe:

Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde lett valgt grus og en tørr skål over åpen skog og trær:

Som du sikkert forstår var det ikke akkurat noen Kristiansand Dyrepark, men snarere et heller deprimerende møte med Simba og vennene hans. Og akkurat når vi trodde det ikke kunne bli mer stusselig i en zoo, kom vi over en fyr som gikk inn i et hjørne av buret sitt for å gjøre det som snudde dagen til både julaften og bursdag på en gang(!).

Nå,- jeg er ingen apeekspert, så om det er vanlig atferd eller et tegn på grov underernæring vet jeg ikke, men en av apene hadde hvertfall ingenting imot å tilfredstille seg selv. For så å – øh – spise sitt eget avkom:

Jess!

På flere av burskiltene ble dyrene inni beskrevet som utrydningstruet, og at de ikke må settes i fangenskap. Jammen bra vi ikke sto og så på dem fanget i en zoo!

Jeg er ikke noen dyrerettighetsforkjemper eller en som interesserer meg særlig i dyr generelt, men hvis noen aktivister er hypp på å ta en tur til Kumasi nattestid, rygge inn en lastebil og ta dem avgårde, be my guest. Send meg en mail, og jeg lager matpakker og viser veien.

-

Datalabben er forresten i gang!

Jeg fikk laget noen enkle databord (spanderte på keyboard-skuff på skinner ), som vi gjorde litt køstøm trearbeid på:

Dette er resultatet (legg merke til juletrebelysningen oppe til høyre, som brukes for romantisk stemning om kvelden):

Mister Pablo (nå har visst alle begynt å kalle meg det) in action:

PC-ene er hissige Pentium 3-maskiner som i samlet kraft nesten er på linje med laptopen min, men de funker fint til tekstbehandling og enkle oppgaver:

Alle PC-ene og alt av koblinger må holdes oppe fra gulvet, for det blir en liten innsjø inne hver gang det regner. Ikke er rommet fryktelig stort
heller, så det blir gjerne litt varmt på dagtid. Men alt-i-alt er det ganske dugelig etter Ghana-standard, så jeg er igrunn vel fornøyd.

Det var alt for denne gang! Forhåpentligvis blir det et par oppdateringer til, før jeg reiser hjem igjen om litt under en måned, hvor jeg fantaserer om å fråtse i brunost og Fjordland til jeg blir kvalt i kjøttkakesaus.

Fortsatt kjærleg helsing,
Mister P.

Tamale har forresten en stor festival hvert år hvor de hedrer høvdingene ved å samles i store folkemengder i byen, og folk skyter i lufta med hjemmesmidde pistoler og gevær. Våpnene er ikke alltid like solide, så flere av dem eksploderer eller feiltenner når de skyter, som fører til at mange blir drept hvert eneste år. Sier noen “hey, kanskje dette er litt uforsvarlig”? Neeeeh. Tradisjoner er da ikke til for å brytes!

(Det finnes forresten også en muslimsk tradisjon som heter Idul Adha, hvor mange kjøper okser som offerdyr (store, av den sinte typen) og frakter de gjennom gatene i Kumasi med enkle tau. Hvert år går flere av oksene berserk og flere personer dør hvert år, gjerne forsvarsløse gamle folk som sitter langs veien. Jæjæ.)

Tim og Jonas utenfor rommet i Tamale:

Vi sov en natt i byen, før vi tok bussen inn til Mole National Park, en 3-4 timers tur på grusveier som ville fått 90-tallets antishock-discmaner til å skjelve av redsel. Der spiste vi, nok en gang, Guinea Fowl (ikke var det påfugl denne gangen heller) og sjekket inn på noen ganske ålreit store rom:

Neste dag sto vi opp tidlig, og dro ut på totimers fottur for å se etter dyr (les; elefanter). Det finnes omtrent 94 dyrearter i Mole, men kun 8 av dem er aktive om dagen. Det hadde i tillegg regnet dagen før, som betyr at dyrene ikke lenger trenger å gå til de store vannhullene, men heller kan spre seg rundt i parken. Det gjorde det selvsagt vanskeligere for oss, men vi tok en tur likevel.

Her begynte vår spennende ekspedisjon, som ikke bare viste oss spennende trær og busker, men også en hel del forskjellig slags avføring!

Her tråkker guiden vår i pinnsvin(?)-dritt:

En dag gammel elefantavføring:

Fra en krokodille:

Oi, vent – det var forresten noen krokodiller der også (tror jeg):

Slapp av, har et bilde til! (men vet dessverre ikke hva slags dyr det er fra):

Jentene var også der:

Vi dro skuffet tilbake til hotellet, hvor vi slappet av. Tim gikk til bassenget, og jeg og Jonas satt bak hotellrommet og halvsov. Plutselig kaster jeg et lite blikk til venstre, og der står det – to meter unna oss – en jævla bavian! Jeg dultet borti Jonas og sa noen ukvemsord, og vi flyttet på oss relativt fort. Den løp inn på rommet vårt og sto på bordet og kastet litt rundt på ting, tok en runde rundt i rommet, for så å komme ut igjen og bli borte en liten stund. Jeg gikk etter kameraet, og akkurat idet jeg kom ut igjen løp den tilbake:

Etterhvert kom det flere og flere, noen passerte samme vei, og noen gikk rundt bygningen. Når jeg endelig hadde fått nok baller til å stå nærmere og prøve å ta noen gode bilder, stakk de heller av og gikk et annet sted. Typisk.

Det viste seg at den også hadde vært på senga mi:

Den hadde gjort et eller annet med tannbørsten min også (den var kastet bort fra toalettmappa), men jeg vil helst ikke vite hva. Jeg bruker den fortsatt!

Vi hadde ikke gitt opp parken helt ennå, så senere på dagen dro vi på bilsafari i håp om å få se mer:

Der så vi en antilope:

Jonas så en antilope:

Faktisk så vi ganske mange antiloper,- men det er jo omtrent som å se på hjort. Kjedelig. Men vi fortsatte å kjøre rundt, og ca halvannen time senere møtte vi på dette!

Elefanter!

Riktignok langt unna, men like fullt elefanter.

Og så var igrunn det over. Vi så noen flere antiloper, kjørte tilbake, og slappet av igjen. Der dro jeg noen bra dyrepark-vitser, som f.eks. “what do you call animals that only come out at night? Partyanimals!” (Jeg er temmelig sikker på at jeg fant på den selv!)

Jonas nektet å vise at han syntes den var dritbra, men jeg vet han lo. Inni seg. Det var forresten han som er mannen bak sitatet i innleggstittelen.

Det kom noen vortesvin like nedenfor balkongen:

Neste morgen satt vi og spiste frokost, da vi hørte noen prate om en elefant-et-eller-annet. Vi gikk like bortenfor restauranten, og der sto det en elefant og spiste på noen trær.

Hva var egentlig vitsen med å bruke masse penger på safarier? Hver gang vi kom nærme dyrene var jo når de kom til oss! Så, vi fikk faktisk sett en vill elefant på nært hold – selvsagt uten kameraet – men jeg vil ikke påstå det var et enormt tap. Faktisk innså jeg på den turen at jeg egentlig ikke er sååå fryktelig interessert i bilder av dyr, ved mindre de gjør noe stilig som å slåss, pare seg eller noe. Spesielt lite interessant er det når man ikke har telelinse.

Vi gikk nok en gang og satte oss ned for å slappe av under et tre, og da kom 25-30 vakter løpende med gevær, for å forsvinne ned i parken. De hadde visst hørt et skudd, og løp for å se etter:

De forsvant langt inn i parken men kom ikke tilbake når vi var der, så om de faktisk fant noen vet jeg ikke. Vi avlyste derfor jaktplanene, og fant ut at vi likegodt kunne starte tilbaketuren.

De har forresten kraftig blæremuskulatur i Mole:

På veien tilbake dro vi innom landsbyen Larabanga, som ligger like utenfor. Der sov vi på et gjestehus som heter Salia Brothers, som ved første øyekast bare er et skikkelig, skikkelig shabby hus,- men de har et eget konsept som er ganske populært blant turister/frivillige. Man kan sove på taket:

Det var igrunn en hyggelig natt, om enn søvnløs fordi vi måtte ta bussen klokka fire om morgenen neste dag. Men, om du tilfeldigvis er innom, anbefaler jeg – som mange andre, å tilbringe en natt der.

Vi kom så tilbake til Tamale igjen, for å tilbringe nok en natt før vi alle reiste videre. Der tok vi noen rom som vi trodde bare hadde vifte, men som viste seg å også ha aircondition. Bonus! Vi brukte derfor AC-en, kun et par timer, før vi gikk for å spise lunsj.

Når vi kom tilbake og la oss ned for å sove litt, dunket det på døren. Det var en fyr som jobbet i gjestehuset, som tydeligvis hadde en måte å se at vi hadde brukt AC-en på. Jonas åpnet døren, og det første fyren sa var “There’s a thing called justice..!” og begynte å kjefte og kreve at vi enten betalte for å bruke AC eller bare bruke vifte. Ikke visste vi at vi måtte betale ekstra for AC,- men siden vi uansett bare hadde brukt den et par timer på formiddagen, betalte vi heller kun for vifte.

På kvelden skulle vi spise igjen på en liten sjappe like ved gjestehuset vi sov på, og vi valgte alle en relativt dyr (men liten) pizza hver. Jeg hadde vært der et par ganger før, og vi fant ut at vi skulle spise der selv om servicen er elendig. Jeg var ikke helt i form, og satt nesten og halvsov i sofaen mens vi ventet. Vi bestilte først noe å drikke, som tok lang tid, og jeg fikk feil. Etterhvert kom hun, sakte, tilbake med riktig drikke, og vi ventet på maten. Og ventet. Og ventet litt til.

Tror faktisk det tok nesten to timer før vi fikk maten. Men vi var seks stykker, og hun hadde kun fem tallerkner. Den evneveike, slappe servitrisa (som forøvrig også var kokken) hadde glemt å lage pizzaen min! Jeg spurte hvordan det kunne skje og hvordan hun kunne bruke så vanvittig lang tid på å lage noen små pizzaer, og jeg tror jeg kalte henne noe stygt på norsk. Hun bare løftet på skuldrene og begynte å gjøre noe annet. Etterhvert fikk jeg tilbud om å vente på en ny pizza – som sikkert ville tatt en time til – mot full pris. Jeg var for sliten til å gidde å krangle, og dreit i det og spiste restene til jentene (som jeg mistenker ikke spiste opp for min skyld – thank you!), og vi gikk.

Men, jeg tok min lille hevn:

Hah! Lykke til med å justere AC-en deres fremover, bitchez.

There’s a thing called justice.

Jeg tok først STC-buss fra Kumasi til Tamale, som tar ca 7-8 timer. STC er et selskap som er mye brukt av frivillige, hovedsaklig på grunn av god standard på bussene, og visstnok dugelig opplæring av sjåførene. I tillegg er de kjent for to andre ting; de knasbra nigerianske filmene de viser ombord, og drøøøy air-condition. Faktisk er AC-en så hissig at jeg før vi forlot Kumasi begynte med å knyte én aprikos til drøvelen. Når jeg var kommet frem i Tamale hadde jeg tørka ferdig en hel kurv med aprikos, to dadler og en halv banan, i kjeften. I tillegg var jeg så heldig å bli sittende ved siden av en dame som sannsynligvis ikke rakk å dusje før hun kom til bussen (eller de siste tre-fire dagene), noe hun tydeligvis prøvde å dekke over med å maaaate på med parfyme. I bussen. Mens jeg satt ved siden av. Hett tips fra Mister Pablo; skal du kline på parfyme når du stinker svette, prøv å ikke velge den som lukter dassrens. Nam!

Når jeg kom frem til Tamale var det i midlertid for sent for å reise videre til Walewale (som er den nærmeste byen ved Yamah), så jeg måtte ta en overnatting i Tamale før jeg kunne reise videre. Først dro jeg til et gjestehus som heter Al Hassan, som tilbød meg dette:

Definitivt personlig rekord i shitty hotellrom, og det viste seg å være så varmt og klamt og jævlig (jo lengre nord du kommer i Ghana, jo varmere blir det) at jeg dreit i det og dro til et bedre gjestehus ved hjelp av en bergenser jeg møtte på en liten sammenkomst i Kumasi noen uker før. Vi satte oss i en bar like ved, hvor det samlet seg flere nordmenn, og et par jenter fra Tyskland og Nederland. Morgenen etter skulle jeg bli møtt av Jonas og vertsfaren hans i Tamale for å reise videre, men det viste seg at det var umulig å komme seg fra Walewale den dagen, så jeg satt i seks timer og ventet. Spiste også noe i en restaurant den dagen, “Guinea Fowl“, som jeg trodde (håpte!) var påfugl, men som viste seg å være en eller annen slags kjedelig fugl som ligner på en feit due. Kjipt!

Men, etterhvert kom jeg meg ombord i en tro-tro (jeg trengte jo egentlig ikke deres hjelp for å komme meg til Walewale). De slang sekken min på taket (og faktisk en liten gutt), og vi dro avgårde. Tipper vi var 20-25 stk i den lille Mazda kassebilen den turen, og jeg satt innerst i hjørnet med ettermiddagsssola i trynet. Nå tenker du sikkert at jeg satt og var dritforbanna hele turen (fra Kumasi), men jeg var faktisk i relativt bra lune. Trikset er å tenke “ville jeg heller vært her nå, eller på Melodi Grand Prix-aften med Jan Thomas?”. Hvis svaret noen gang blir det siste, så må man være i absolutt hællvete. Hvis ikke, så veit du at det alltids kunne vært verre.

Når jeg kom meg til Walewale (etter blant annet å ha passert landsbyen “Diare”) fikk jeg møtt Jonas og vertsfaren, og vi la ut på den siste delen av turen, som var en times tid bakpå motorsykkel langt ut i ingenting. Etterhvert kom vi frem til huset deres, som er et hesteskoformet hus av leire, med bål/matlagingsplass i midten. Her et bilde i dagslys, sett fra utenfor rommet vårt:

I og med at det er dritvarmt i nord og de ikke har strøm, blir det også dritvarmt å sove inne – selv om natten. Jeg sov derfor ute (som ikke er uvanlig også blant de lokale):

Der hadde jeg en god natts søvn, før jeg plutselig våknet tidlig om morgenen av at jeg kjente noe forsøkte å tygge på tåa mi. Jeg satte meg opp og gnikka av meg morgentrynet, og der sto det faen meg en geit! Lurer på hva de spiser til vanlig, hvis foten min, gjennom myggnetting og lakenposen, så ut som potensiell mat.

Vi sto opp, spiste frokost, og så gikk vi til prosjektet til Jonas hvor jeg skulle hjelpe til de neste dagene; et barnehjem med ca 20 barn, samt en barnehage/førskoleordning om morgenen for barna i landsbyen. Noen av barna om morgenen:

Barnehjemmet, som ligger et lite stykke utenfor selve landsbyen:

Jonas:

Barnehjemmet er eid av vertsfaren til Jonas, Amos, som er en viktig (og forsåvidt hyggelig) mann i landsbyen. Alt er privatfinansiert og avhenger av donasjoner, og hjemmet blir i all hovedsak drevet av frivillige fra SYTO. Dersom det ikke er frivillige der, må barna klare seg på egenhånd.

Her henter et par jenter vann i brønnen (ikke akkurat noe HMS her i bygda):

Jonas (og nå en annen frivillig som kom et par dager før jeg ankom), tilbringer stort sett hele dagen med barna, fra klokka 8-9 om morgenen, bortsett fra en pause rundt lunsjtider når barna får mat, for så å være tilbake til rundt klokka 7 om kvelden. På morgenen er det barnehage/førskole, hvor en lærer kommer inn og lærer grunnleggende ABC, matte etc. Senere på dagen kommer de eldste barna ved hjemmet, som går til skolen i nærheten, tilbake. Da går hovedsaklig mesteparten av dagen til fritidsaktiviteter, som f.eks. fotball:

Barna får som regel også noe lekser de bør gjøre:

Utdeling av lunsj:

Mange av barna har “tribal scars”, som er en tradisjon som (heldigvis) er i ferd med å forsvinne i Ghana. Når de er spedbarn brenner noen foreldre inn merker i ansiktet med en varm kniv, som skal vise stammetilhørighet. Enkelte er bare små, enkle kutt, men noen stammer i nord har f.eks. tre store kutt på hver side av ansiktet. Her er et eksempel på et mindre merke. Det samme er på begge sider av ansiktet:

Den ene dagen begynte det å regne, og da løp alle barna ut (og merkelig nok blir visst alle som regel forkjølet dagen etter):

Omgivelsene rundt Yamah:

Alle som har jobbet frivillig i et barnehjem har hatt en favoritt. Her er min, Aria:

Det går masse sauer, kuer og geiter rundtom, og – noe som fanget min umiddelbare oppmerksomhet; ESLER! Jessss! Etter litt godprat med noen lokale fikk jeg ri (men ikke uten hjelp… ):

Som om ikke det var nok, dro vi samme dag ut på kanopadling i en liten elv som renner ut i White Volta.

Her pisser Jonas når vi er på tur:

Jeg måtte vise de lokale hvordan man padler:

Sjekk ut han her forresten!

Jeg ble i Yamah fem-seks dager, og hadde det knall. Men det var likevel ålreit å hive seg i den overfylte lastebilen full av folk (du vet, sånn man kan se på TV), som tok oss tilbake til Walewale og Tamale. Vi skulle møte noen andre, for så å reise videre til Mole.

Følg med i neste actionfylte innlegg, da vi reiser til Mole National Park, hvor noen (Jonas?) har SEX med en løve OG en elefant – SAMTIDIG..!

Samba til venstre, Issah til høyre:

Selve konkurransen foregikk i moskéen på campus, og gikk over to dager. Den ene kvelden hvor deltagerne deltok i de forskjellige kategoriene, og dagen etter hvor det bare var (aaaaltfor lange) taler og premieutdeling.

Islam Grand Prix?

Kategoriene var enten å sitere halve koranen fra minnet, hele koranen fra minnet, eller å sitere med bok. Utfordringen ligger ikke bare i å kunne huske og uttale versene på arabisk, men de må også tales/synges med tonefall, som kan minne litt om norske stev (for de som er 60+ og vet hva stev er).

Mange trodde jeg skulle delta, og at jeg var muslimsk araber siden jeg er hvit. I tillegg hadde jeg for anledningen slengt på meg jalabia (en slags mannekjole som er mye brukt av muslimske menn her – kliiiiin slækt å gå i!). Issah trodde forresten også at jeg faktisk heter Sindre Pablo, så han førte det opp på oppmøtelisten. Jeg ble kalt Mister Pablo av arrangørene resten av oppholdet. Stas!

Det gikk ikke veldig bra for Issah, men Samba kom hjem med en tredjeplass i sin kategori.

Når jeg satt blant publikum lørdagen satt det forresten en tilfeldig fyr ved siden av meg, som skrev noe på mobilen sin og viste til meg. Han skrev han ville være vennen min gitt! Han understrekte også at han mente det veldig seriøst. En vanskelig avgjørelse var det selvsagt, men jeg ble nødt til å takke nei. Akk. Det er ikke lett å være obruni-poppiz!

Dette er forresten rommet vi sov på, et umøblert klasserom:

Vi sov på teppet på gulvet, jeg med guideboka som pute. Diggz!

Dette er et annet klasserom på universitetet, by night:

Jeg og Issah tok en overnatting i Accra når vi først var i strøket, og jeg kan ikke akkurat påstå at hotellstandarden øker!

-

Tirsdag dro jeg til landsbyen Boamang for å se på førskolen Franziska og en annen tysk jente driver sammen. De har barn fra 2-6 år, og underviser i en kirke. De er de første frivillige som er er der, og er forsåvidt også de første som har drevet undervisningen der. De startet fra scratch, sammen med en lokal dame som fungerer som tolk innimellom, og en annen dame som bare lager lunsj.

Franzi underviser:

Når de begynte kunne ikke elevene et eneste ord engelsk, men nå har de faktisk ganske ålreit forståelse, og kan flere engelske regler, si sitt eget navn etc. Jeg er ganske imponert over hva de har fått til på bare 2-2,5 mnd.!

Her tror jeg de leker lastebil..?

Halloo?

Tror han her heter Fred, og han var ganske forbanna over et eller annet:

Katja, den andre frivillige:

Hadde gymtimene mine vært så slække hadde jeg LETT fått 6:

Vi tok forresten også en liten tur til Bosomtwi Lake, en innsjø lokalbefolkningen i Ashanti-regionen er ganske stolte av. Der var det forsåvidt ganske fint, men jeg kan ikke si jeg var jævlig imponert. Men det minnet meg igrunn ganske mye om Norge:

-

Dette er forresten begynnelsen på mitt nye prosjekt:

Jeg har kjøpt tre komplette PC-er og fikser en fjerde, som skal brukes til datalab (og ICT-undervisning) for foreldreløse barn tilknyttet SYDD. Mer informasjon om det kommer når jeg er tilbake fra nord.

Med kjærleg helsing,
Mister Pablo.

Området til biltilsynet her er fullt av “mellommenn” som formidler fortgang i ymse behandlingssaker, som førerkortsøknader etc. Alt man trenger å gjøre er å kjenne noen som kjenner noen man kan avtale med på forhånd, som kan guide gjennom prosessen og si hvor man skal gå og hva man skal gjøre.

Her er et bilde av vår mann:

Neida, bare kødda. Det der er bare en fyr som kom innom prosjektkontoret med en artig caps. Men, han kunne vært..!

Når vi ankom DVLA fikk vi kontakt med fyren som tok imot pengene, stakk og fikset litt, kom tilbake og vi fikk beskjed om å møte en spesiell kundebehandler. Kundebehandleren stilte relevante(?) spørsmål som “what kind of car do you have?”, “how did you get here?”, og oppfølgingsspørsmålet “if you didn’t drive here, then how did you get here?”. Tydeligvis avgjørende spørsmål om man skal kjøre i utlandet, og det kan virke som om det var vanskelig å forstå at vi tok taxi. Vi måtte faktisk juge på oss at vi faktisk hadde bil, men at den var opptatt.

Han krevde også en kjapp test i veiskilt, men siden kompisen ikke hadde kjørt på flere år var han dessverre litt rusten på skiltene. Derfor måtte vi pugge!

Det gikk ikke helt glatt med testen etterpå heller, men hey – fyren skal jo tjene penger, så han godkjente likevel, etter å ha gitt litt skremselspropaganda om hvordan man kan dø hvis man blir påkjørt av tog. (Skremmende nytt for meg, hvertfall..!)

Skal man forresten ha forsikring, få trykt skilter eller noe annet bilrelatert, så må man gå til en av sjappene som ligger på DVLA-området. Jeg kjøpte et taxi-takskilt!

-

En del har forresten spurt meg om bilene her nede, og det er igrunn verdt en liten prat.

Majoriteten av bilene her er taxier og trotro-er. De fleste bilene her er asiatisk import, samt noe tysk (spesielt Opel Astra, noe Mercedes og en del Volkswagen). Det er frrrryktelig mye koreansk ræl som Kia og Daewoo (enkelte steder, spesielt utkantstrøk, er stappfullt av Daewoo “Tico”).

Trotro-ene er i hovedsak asiatiske kassebiler som er bruktimporterte firmabiler fra Europa. Spesielt mye fra Tyskland og Nederland, men også en del fra Skandinavia. De fleste har beholdt firmadekoren, så jeg har faktisk sett reklame for flere norske elektrikerfirmaer, og også en Aage M-bil!

Nesten alle har et slagord, gjerne religiøst, i bakruta. Som f.eks på denne taxien:

Veldig mange av de er på dårlig engelsk, eller er rett og slett bare intetsigende. Som bakpå denne tro-troen:

Så godt som samtlige biler som går rundt her er bulket minst tre-fire steder, og mange ser ut til å rette det ved å bare mate på med sparkel. Problemet er at de så godt som aldri legger på tett grunning eller fyller oppå, men likevel kjører rundt. Sparkelet absorberer vann, som kommer til å legge seg under og ruste. Suckahzzz!

Enkelte som ønsker å freeeshe opp trallene sine går for mer kreative løsninger, som på denne stakkars Bora-en (har faktisk sett flere som denne):

En positiv ting med bilparken her nede er at mange kjører rundt med ganske freshe retrofelger. Jeg har sett en god del gamle BBS-felger, og masse hjul man vanligvis må jobbe litt for å få tak i i Norge:

F.eks Pirelli P-Slots på en sliten taxi:

Borbet A på en hævvete Audi 100:

Dessverre er de fleste felgene her kantskjørte og slitte, så det er ikke noe særlig å ta med seg hjem…

-

Den kristne begravelsen som foregikk utenfor leiligheten for et par uker siden begynte forresten igjen helga etter. De ble visst ikke ferdig forrige gang, så de kjørte på torsdag morgen rundt klokka 6 med å rigge og spille driiithøy musikk som fikk det til å riste i hele bygningen. Joda, jeg har sagt mye varmt om kristne begravelser her nede, men faen. Nå synes jeg kanskje de lar litt hardt i! De holdt på fra 6 om morgenen til rundt 3 om natta! Og jeg var ikke invitert… Akk.

Har du forresten forsøkt å lage mat på gulvet? Temmelig stas (egentlig er dette bare en ønskereprise på skjorta, til glede for lesere av forrige innlegg!):

Det var alt for denne gang, rekker forhåpentligvis en oppdatering til før jeg reiser nordover.

- Zindre.

Bruden (som jeg forøvrig ikke så smile skikkelig én eneste gang):

Masse, masse folk!

Det som i grove trekk skjedde var at bruden sto i midten av masse folk som satt rundt i plaststoler. Noen danset rundt av og til, noen tok en del bilder av bruden og folk kastet penger på henne eller dytta de på panna hennes, for å bidra til å betale for bryllupet. I tillegg gikk bruden inn og ut flere ganger for å skifte antrekk (som tok evig lang tid!).

Normalt skifter bruden komplett antrekk kanskje 3-4 ganger i løpet av kvelden, men denne gangen rakk hun bare å skifte to ganger, siden det begynte å regne.

Her står bruden i midten:

Noen tilskuere på en balkong:

Alt-i-alt synes jeg det var ganske kjipt, og at det, tross det store PA-anlegget som spilte høy reggae/hiplife, faktisk var mindre liv der enn i den kristne begravelsen(!) som har foregått utenfor leiligheten i helga. Kanskje var det mer action i moskéen tidligere på dagen, men det tviler jeg voldsomt på. Her synes jeg muslimene må rydde opp i egne rekker og få seg mer dugelige seremonier! Terningkast 3!

Det er forresten tradisjon i de muslimske bryllupene at bruden velger ut enkelte tekstiler som noen av gjestene kan lage seg et antrekk av. Jeg kunne jo selvsagt ikke være kjipiz så, uten å vite hvordan de så ut, fikk jeg Latifa til å kjøpe oss tekstilene. Jeg ga min del til Abu, som mannefødte denne skjønnheten:

Håhå. Rosa og lysegrønn, beibi – grilldress-designerens våte drøm!

Men hva skjer når man er hvit, går i rosa og grønn skjorte, med speilrefleks rundt halsen?

Jo, dette!

Jeg tok noen bilder av noen av dem under bryllupet, og fikk beskjed om at jeg måtte slutte fordi de lagde for mye bråk! Det var sikkert 20-30 unger som klikka helt:

-

Jeg kjøpte meg forresten et bord og en stol for et par uker siden, så jeg har mulighet til å jobbe/skrive litt på rommet mitt. Bordet fikk vi selvfølgelig ikke inn i taxien, så vi bare stappa det vi fikk plass til i bagasjerommet, og så satt jeg i baksetet og holdt det hele veien. African-style! Og når jeg kjøpte stolen hadde ikke taxisjåføren stereo i bilen, så når vi satte oss inn ga han meg MP3-spilleren sin så jeg hadde noe å høre på. Jessjess!

Folk finner ofte løsninger på ting her, men generelt synes jeg evnen til langsiktig planlegging er litt vaklende. Mye har nok med dårlig økonomi å gjøre, men det er også en del latskap med i bildet. Folk gidder som regel ikke gjøre mer enn nødvendig, og selv enkelt vedlikehold av ting som ikke nødvendigvis koster mye penger, blir ikke gjort før det er absolutt kritisk. I tillegg er det mye dårlige rutiner og ineffektive løsninger på ting, og jeg mistenker mye svadabyråkrati. For ikke å glemme korrupsjon.

Tatt i betraktning den enorme fattigdomsprosenten her (44.8%), og at Ghana sies å være landet som er mest velutviklet i Vest-Afrika, kan jeg ikke forestille meg hvordan det må være rundt i andre land på kontinentet.

Anyways, jeg planlegger nå å reise til Jonas som bor i en landsby i nord, for å virkelig oppleve enkelt liv. Der er det verken strøm, innlagt vann (i det hele tatt, vi har det jo tross alt noen dager), og milevis til nærmeste internettkafé. Forhåpentligvis reiser jeg i løpet av måneden!

Koz og klemz,
Sindrebazz1.

Hvem sier dataundervisning og norsk rockhistorie ikke lar seg kombinere?

Noen av elevene:

Nabolaget:

Midtveis i undervisningen den ene dagen kom en kar inn og tok ut halve klassen fordi de ikke hadde betalt “computer fee”, og derfor ikke engang kunne oppholde seg i samme rom under undervisningen. Senere kom også en annen lærer inn, som, mens jeg holdt på å undervise ved PCene, begynte å daske elevene i bakhodet hvis de ikke gjorde ting riktig eller forsto med en gang. Da jeg forklarte at jeg greide meg fint uten hans (idiot-)hjelp, så han bare dumt på meg et minutt, og gikk. Pedagogikk på høyt nivå, folkens!

Det er fortsatt vanlig med fysisk avstraffelse av elever i skoler her nede, som (i likhet med stort sett alle frivillige) gjør meg provosert hver gang. Heldigvis pleier de fleste lærere å respektere de frivillige lærernes ønske om å ikke slå når de underviser.

Var forresten kjapt innom en muslimsk begravelsesseremoni i dag, som igrunn virket ganske kjedelig. Kanskje skjedde noe mer etter jeg gikk (jeg skulle undervise), men det var iallefall ganske slapt når jeg var der. (Jeg hadde forventet mer action, som i kristen-protestantenes seremonier her hvor det gjerne er trommer, dans osv.!)

Det var mange flere der enn jeg fikk fanget i bildet, tipper det var en 7-8 store partytelt. Kvinnene hadde sitt eget.

Dette er forresten togstasjonen i Kumasi, som ble stengt for noen år siden. Nå er den bare grodd til, og det er marked langs store deler av togskinnene:

Her er også et bilde fra noe av det jeg misliker mest i Ghana, brenning av søppel (tatt fra leiligheten vår):

I Ghana er det elendig søppelhåndtering, og det er stort sett søppel overalt. Enkelte samler riktignok opp søppelet sitt, men det tar de til svære hauger som de brenner overalt. Ikke bare lukter det jævlig dritt når de brenner det (og det blåser ofte inn til rommet mitt!), men jeg er temmelig sikker på at det er mindre sunt.

Jæjæ. I morgen er det Independence Day, og på søndag skal jeg i muslimsk bryllup!

Fint var det iallefall:

Masse palmer der, mao. høy kokosnøtt-i-hodet-risiko:

Marie, med Atlanterhavet i bakgrunnen:

<3

Trotro-cam:

Skeptisk?

-

Så til dagens innleggtittel; “give me something”. Det er nemlig noe man kan regne med å høre en hel del ganger når man er hvit i Ghana. Heldigvis med forskjellige variasjoner så man ikke går lei; noen av de jeg har hørt de siste par ukene er f.eks “give me money”, den spesifikke “give me 20 dollars”, den høflige “please, give me money” eller den mer fyldige “blabla, you are my friend, blabla, you should come visit my house, blabla, i am a poor man, blabla. Please give me money”.

Det er nemlig en ganske vanlig oppfatning her nede at alle som er hvite er møkkarike. Noe som kanskje er en kozzzelig følelse når man er hjemme i kalde Norge, men som tidvis kan være ganske slitsomt når man er her. Uansett hva man skal gjøre, enten det er å ta taxi eller kjøpe sko, så får man som regel obruni-pris (Obruni = “hvit person” på Twi, enkelt oversatt). Så lenge prisen ikke er satt, så må man regne med å måtte prute fordi man alltid får overpris. En dame forsøkte for eksempel å selge meg én dorull til 4 cedi, som er noe sånt som 20-35(?) kroner!

Ellers hører jeg folk rope obruni etter meg sånn ca 20-30 ganger hver dag, avhengig av hvor mye jeg beveger meg ute blant folk. Enkelte, spesielt barn, tar helt av. Noen ganger roper de til stemmen vrenger seg hvis jeg ikke hilser. I går satt jeg og Franziska (hun ene jeg reiste med til Kintampo) i kultursenteret i byen, og en flokk med unger kom bort og fulgte oss rundt en halvtimes tid. En av de begynte å kysse armen min(?!), og flere av de andre var veldig fascinert av håret til Franzi. Generelt er barn tilsynelatende enten veldig glade i hvite folk, redde oss, eller bare føler for å rope “OBRUNI!!!” som om det ligger instinktivt i venstre hjernehalvdel. Faen, jeg kan vedde på at unger som ikke engang kan snakke har kalt meg obruni.

Hilsing er generelt viktig i Ghana. Ikke bare med hvite, men alle. Jeg aner ikke hvor mange jeg tar i hånda hver dag, men jeg vil nok anta en minimum ca 20-30 personer der også, også avhengig av hvor jeg er. Ofte tar jeg gjerne folk i hånda flere ganger; tror rekorden min så langt er tre ganger på en samtale på ca 40 sekunder. Med en tilfeldig fyr jeg møtte på gata.

Men ta alt over med en klype salt; det kan være det låter fryktelig negativt, men stort sett er det hyggelig. Obruni er ikke et rasistisk ladd ord, og håndhilsing er, sett bort fra det (u)hygieniske aspektet, stort sett ålreit. Selv om det noen ganger kan være slitsomt de gangene man bare ønsker å gå uforstyrret fra A til B.

På bussen til Accra forrige helg (på vei til Fetteh) ble forresten alle hvite satt bakerst i bussen! Men det tror jeg var en tilfeldighet. Hehe.

-

Ble forresten møkkasolbrent på lørdag, stort sett over hele kroppen. Stas!

Solkrem er jo noe pysete dritt småjenter bruker uansett?

Jæddæ!

Smertefull og After Sun-duftende hilsen,
Sindre Pablo.

Dette er hovedfallet, som er det største:

Bikini-session!

På Toronto Guest House var det forøvrig umulig å få en ekstra madrass på et dobbeltrom, så jentene sov på et rom med eget bad, TV og kjøleskap, mens jeg sov i presidentsuiten:

Morgenen etter var jeg i bra form igjen, og vi fikk ordna oss taxi til en åkkei pris ut til the Monkey Sanctuary i Fiema. Veiene ut dit er stort sett ujevn grus/sand, da ingen vil bevilge penger til asfalt:

Gjett hvor jeg sov! (Hint: jeg er gentleman)

Når jeg kom hjem hadde jeg jævlig mye bilder av aper!

Det finnes to ape-arter i skogene; Mona (som på disse bildene):

… og “Black & White Colobus”, som er ganske sky og stort sett holder seg på avstand fra folk:

Franziska mater en ape:

Og Ellen lå på rommet hele dagen og var syk, siden jeg var blitt frisk:

Guiden vår, Henry:

Masse svære trær i skogen, blant annet disse som ble plantet i 1851, som har vokst inn i hverandre:

Den nærmeste landsbyen, hvor vi fikk kjøpt litt vann, brød og ymse:

Et forheng av colakorker:

Jeg var forresten der jeg også, her er jeg langt oppi et fikentre(?):

(* =) Og for de som lurer på hva en tro-tro er, så er det enkelt sagt en hævvete kassebil full av folk, gjerne noe bruktimportert asiatisk ræl, som sammen med hævvete taxier og hævvete busser, stort sett holder infrastrukturen i Ghana. Her er et litt dårlig bilde fra en:

Og her drikker Franziska fra en kokosnøtt:

Funderer på å lage et rent bildegalleri i tillegg til bloggen når jeg har en del bilder, men jeg må nesten se ann hvor vidt det lar seg gjøre med tanke på opplasting osv. Nettet her er ikke akkurat ramt. Reiste forresten til kysten denne helgen, hvor jeg fikk tatt en hel del bilder jeg forhåpentligvis kan få lastet opp snart. Holder også på å lage en FAQ-liste med spørsmål og svar om ymse ting i Ghana. Om det er noe du lurer på, samme om det er om hvor jeg bor eller om ghanesiske såpeoperaer, så gi en lyd!

- Peace and love fra Dr S.